I de senere årene har 'lederløse' sosiale bevegelser fått fotfeste over hele verden, fra Nord-Afrika og Midtøsten til Europa, Amerika og Øst-Asia. Mange av disse bevegelsene har ført til betydelige framskritt: de har bidratt til å felle autoritære ledere, fremmet progressive politiske tiltak, og innført restriksjoner på undertrykkende statlige makter. Samtidig har de, på enkelte tidspunkt, blitt møtt med kritikk fra journalister og politiske analytikere som beskriver dem som uorganiserte og ineffektive, eller blitt undertrykt av forvirrede politistyrker og regjeringer som ikke klarer å engasjere seg effektivt med dem. Aktiviteter har også erfart utfordringer knyttet til å utløse potensialet i disse horisontale bevegelsene. Hvorfor har ikke bevegelsene, som adresserer behovene og ønskene til så mange, vært i stand til å oppnå varig forandring og skape et nytt, mer demokratisk og rettferdig samfunn? Noen antar at dersom sosiale bevegelser bare kunne finne nye ledere, ville de kunne gjenvinne sin tidligere storhet. Hvor er de nye Martin Luther Kings, Rudi Dutschkes, og Stephen Bikos?
