I 'Brutus' og 'Orator' gir Cicero sine endelige betydelige uttalelser om historien til romersk retorikk og essensen av den ideelle taleren. I 'Brutus' skildrer han utviklingen av politisk og rettslig tale over en periode på 150 år, fra tidlig på 100-tallet f.Kr. til 46 f.Kr., da begge disse verkene ble skrevet. Gjennom en grundig fremstilling av omtrent 200 talere fra fortiden gir Cicero både ros og kritikk med et ekspertblikk. Dette verket fungerer som en uvurderlig ressurs for studiet av romersk retorikk, samtidig som det belyser de utfordrende politiske forholdene i samtiden, da Julius Cæsars dominans var sikret og fremtiden til Romas politiske institusjoner var usikker. I 'Orator', skrevet flere måneder senere, beskriver Cicero den formen for retorikk han mest beundret, samtidig som han påpeker at verken han selv eller noen annen taler har maktet å oppnå denne ideelle standarden. Samtidig forsvarer han sine synspunkter mot kritikere – de såkalte atticistene – som kritiserte Ciceros stil. Gjennom disse verkene får leseren en grundig innsikt i den retoriske kunsten og de politiske realitetene i det romerske samfunnet.
