Elektronisk musikk fremkaller nye sanser, følelser og tanker hos både komponister og lyttere. Den åpner døren til et ubegrenset univers av lyder, hvor romlighetsforståelse blir en integrert del av komposisjonen, mens transformasjon av lyd fokuseres som en grunnleggende strukturell strategi. I dette nye landskapet oppleves tonehøyde ikke lenger som en fast størrelse, men som en flytende, ephemere substans som kan bøyes, moduleres eller oppløses til støy. Tiden forekommer heller ikke bare som en fast varighet delt opp i forhold, men som et plastisk medium som kan genereres, moduleres, reverseres, forvrenges, omgrupperes og granuleres. Forløp og bølger av lydbilder på alle tidsnivåer veves sammen for å skape form. Kraften av algoritmiske metoder forsterker mulighetene innen musikkteknologi. Når disse elementene samles, åpner det for banebrytende muligheter. Denne konvergensen av tekniske og estetiske trender fordrer behovet for en ny tekst som fokuserer på de mulighetene som en lydorientert og flerfasettert tilnærming til komposisjon av elektronisk musikk kan gi.
