Elektronisk musikk skaper nye sanseinntrykk, følelser og tanker hos både komponister og lyttere. Den åpner døren til et uendelig univers av lyd, der romliggjøring blir en integrert del av komposisjonen, samtidig som lydtransformasjon anses som en grunnleggende strukturell strategi. I denne nye sfæren blir tonehøyde oppfattet som et flytende og flyktig stoff som kan bøyes, moduleres eller oppløses til støy. På lignende måte sees tid ikke bare som en fast varighet delt opp i forhold, men som et plastisk medium som kan genereres, moduleres, reverseres, forvrenges, blandes og granuleres. Positiv utforming og bølgeformens svingninger på alle tidsskalaer veves sammen for å skape form. Den algoritmiske metodens kraft forsterker musikkteknologiens muligheter. Sammen gir disse aspektene radikale muligheter. Denne sammensmeltingen av tekniske og estetiske trender fremhever behovet for en ny tekst som fokuserer på mulighetene innen en lydorientert, multiskala tilnærming til komposisjon av elektronisk musikk.
