Kritisk teori oppsto på 1920-tallet gjennom arbeidet til Frankfurterskolen, et fellesskap av tysk-jødiske akademikere som ønsket å diagnostisere og, om mulig, kurere samfunnets plager, spesielt fascisme og kapitalisme. I denne boken gir Stephen Eric Bronner en grundig fremstilling av sentrale representanter for den kritiske tradisjonen, inkludert George Lukács, Ernst Bloch, Theodor Adorno, Walter Benjamin, Herbert Marcuse og Jürgen Habermas. Boken presenterer også viktige verker og empiriske undersøkelser innen kritisk teori. I denne korte introduksjonen belyses de ulike konseptene og temaene som skiller kritisk teori fra mer tradisjonelle filosofiske retninger. Bronner forklarer og diskuterer begreper som metode og handlingskompetanse, fremmedgjøring og reifikasjon, kulturindustri og repressiv toleranse, samt ikke-identitet og utopi. Han argumenterer for behovet for å innføre nye kategorier og perspektiver som kan kaste lys over hindringene for progressiv endring og avdekke det som ofte forblir skjult.
