Boken "Disembodiment" av Banu Bargu utforsker temaene selvdestruksjon, selvskading og selvutsatt fare som handlinger som uttrykker urettferdighetene og indignitetene i livet til fattige, avkoblede og dominerte folkeslag. Bargu utfordrer den rådende tilnærmingen som beskriver disse handlingene som individuelle patologier, rop om hjelp og uttrykk for fortvilelse. I stedet foreslår hun at disse kan leses som ukonvensjonelle former for motstand og avvisning som historiske metanarrativer om framgang, frihet og intensjonalitet har oversett, marginalisert eller forvrengt. Ved å plassere disse praksisene innen en dialektikk mellom desubjektivering og mot-subjektivering, argumenterer Bargu for at de avviser en vestlig metafysikk om subjektivitet, og at de påkaller alternative måter å være menneske på, samt å relateres til egen kropp og verden. Gjennom å stille filosofiske spørsmål om meningen med handlingsdyktighet, historiens retning og de politiske begrensningene som oppstår fra tapet av kroppen, tilbyr Bargu en dyptgående analyse som utfordrer etablerte tanker om identitet og frihet.
