I en tid preget av ødeleggelser etter krigen, fungerte det elektroniske musikkstudioet ved WDR-radioen i Köln som et lys av håp for det nedbrutte Vest-Tyskland. I boken "Electronic Inspirations: Technologies of the Cold War Musical Avant-Garde" av Jennifer Iverson, utforskes hvordan krigsmaskiner, rom og diskurser fra denne svartsynte epoken ble gjenskapt og tilpasset til de nye lydene som preget midten av århundret. På 1950-tallet, i en periode der teknologien var rikelig og behovet for gjenoppbygging stort, begynte Vest-Tyskland å restituere sitt kulturelle prestisje gjennom estetiske og tekniske fremskritt. Komponistene ved studioet samarbeidet tett med forskere og teknikere for å hente ut musikk fra sinesignal-oscillatorer, støy-generatorer, båndpassfiltre og magnetbånd. I denne prosessen benyttet de grunnleggende prinsipper fra informasjonsteori og fonetikk, og gjenvant både militære kommunikasjons-teknologier og fascistiske propagandakanaler. Det elektroniske studioet ble en smeltedigel for en revolusjonær syntese av vitenskap, teknologi, politikk og estetikk, som resulterte i en transformasjon av lydene som sentrum av denne kunstneriske bevegelsen.
