I den andre halvdelen av det attende århundre utvidet det russiske imperiet, allerede det største på jorden, sitt herredømme til havet. Gjennom en rekke statlig støttede oppdagelsesreiser og etableringen av en privat pelshandel, krysset russerne Bering-stredet og det nordlige Stillehav gjentatte ganger. De etablerte kolonier i Kamtsjatka og Alaska og eksporterte pelser fra marine pattedyr til Europa og Kina. Denne ekspansjonen medførte en dramatisk omforming av det nordlige Stillehav, som resulterte i miljøkatastrofer. I en av datidens mest omstridte imperiale arenaer mobiliserte det russiske imperiet en rekke sibirske og alaskiske urfolk til å jaktet intens på pelssegl, sjøuttere og andre pelsdyr. Dette førte til en dramatisk nedgang i dyrebestandene, og Stellar-havkuen ble utryddet. Denne ødeleggende utviklingen fanget oppmerksomheten til naturhistorikere, som for første gang begynte å anerkjenne trusselen om artsutryddelse. Ekspertene trakk på opplysningstiden og romantikken for å forstå og dokumentere denne miljøkrisen.
