Gjennom tidene har tolkere av de kristne skriftene vært utrolig kreative i sitt forsøk på å forstå og formidle underverkene i disse eldgamle tekstene. Denne kreativiteten har imidlertid ofte blitt oversett av nyere forskning, som i stor grad har fokusert på den såkalte kritiske perioden. I denne studien belyser Eugen J. Pentiuc den bemerkelsesverdige måten bysantinske hymneskapere (liturgister) uttrykte sin forståelse av Det gamle testamentet i sine komposisjoner, en tolkningsprosess han betegner som 'liturgisk eksegese'. Forfatterskap og metodologi i patristisk eksegese og liturgisk eksegese er nært beslektet. Mens patristisk eksegese primært er lineær og sekvensiell, og går vers for vers, tilbyr liturgisk eksegese en mer fantasifull og eklektisk tolkningsmetode som spenner over ulike deler av Bibelen. I denne sammenhengen sammenligner Pentiuc liturgisk eksegese med kubistisk kunst. Denne boken søker å belyse den fler?fasede kreativiteten av liturgisk eksegese, og oppfordrer leserne til å utforske dybdene og rikdommen i disse tolkningene.
