I «How Sonata Forms» presenterer Yoel Greenberg en banebrytende tilnærming til forståelsen av sonateform. I motsetning til tradisjonelle perspektiver som alltid har sett på musikkform fra et top-down synspunkt, der verkets form organiserer og forener de enkelte delene gjennom en overordnet logikk, snur denne boken opp-ned på denne oppfatningen. Greenberg argumenterer for at det faktisk er delene som bestemmer og muliggjør helheten. Ved å basere analysen sin på et omfattende repertoar av over tusen verker, viser han hvordan de ulike elementene i sonateformen utviklet seg uavhengig av hverandre. Det er først mot slutten av den formative perioden på 1700-tallet at en samlet forståelse av form begynner å ta form. Denne innsikten i den bunn-opp-orienterte evolusjonen av sonateform viser at den ikke er en stabil pakke med egenskaper som tjener et felles estetisk eller formelt mål. Tvert imot er den en ustabil samling av varierte og enkelte ganger motstridende praksiser. Oppgjøret med disse motsetningene utgjør en utfordring for komponister, og forvandlingen av form til en kreativ katalysator i seg selv, i stedet for å bli sett på som en fastlagt komposisjon.
