Mange forskere mener at de mange likhetene mellom Paktkodeksen (2. Mosebok 20:23-23:19) og mesopotamiske lovsamlinger, spesielt Hammurabis lover som stammer fra omkring 1750 f.Kr., skyldes en muntlig tradisjon som strakte seg fra det 2. til det 1. millennium. Denne boken presenterer en grunnleggende ny forståelse av Paktkodeksen, og argumenterer for at den i stor grad er avhengig av Hammurabis lover. Bruken av denne kildeteksten fant sted i den neo-assyriske perioden, et tidspunkt mellom 740-640 f.Kr., da Mesopotamia hadde en sterk og kontinuerlig politisk og kulturell innflytelse over kongedømmene Israel og Juda, samt en tid da Hammurabis lover ble aktivt kopiert i Mesopotamia som en litterær kanonisk tekst. Studien gir betydelig nytt bevis som viser at en modell av litterær avhengighet er den eneste levedyktige forklaringen for dette verket. Videre undersøker den den kompositoriske logikken som ble brukt til å transformere kildeteksten for å produsere Paktkodeksen.
