I 1948 vedtok FNs generalforsamling den internasjonale menneskerettighetserklæringen, et dokument utformet for å holde både enkeltpersoner og nasjoner ansvarlige for behandlingen av sine medmennesker, uavhengig av religiøs eller kulturell bakgrunn. Siden den gang har spørsmålet om kompatibiliteten mellom islam og menneskerettigheter blitt en særlig vanskelig problemstilling av internasjonal betydning. Dette har vært tema for diskusjon blant muslimske ledere, konservative, ekstremister samt vestlige analytikere og beslutningstakere; alle har således ofte konkludert med at islamsk teologi og menneskerettigheter ikke kan eksistere side om side. Abdulaziz Sachedina avviser denne uformelle konsensusen og argumenterer for at islam og menneskerettigheter faktisk er uatskillelige. Han gir en balansert og dyptgående kritikk av vestlige eksperter som har oversett eller nedtonet religionens rolle i utviklingen av menneskerettigheter, og hevder at enhver teori om universelle rettigheter nødvendigvis må ta form i spesifikke kulturelle kontekster.
