Kants diskusjon om forholdet mellom erkjennelse og selvbevissthet står sentralt i "Kritikk av den rene fornuft", særlig i den anerkjente transcendentale deduksjonen. Selv om denne delen av Kants mesterverk ofte oppfattes som uklar, inneholder den viktige innsikter om erkjennelse og selvbevissthet. Mange filosofer har forsøkt å unngå den transcedentale psykologien som Kant benyttet. I motsetning til dette velger Patricia Kitcher å følge Kants nøye avgrensning av de nødvendige betingelsene for kunnskap, samt hans intrikate argumentasjon som plasserer selvbevissthet som en forutsetning for å kunne oppnå denne kunnskapen. Kitcher hevder at påstanden om at tenkere må være bevisste på forbindelsene mellom sine mentale tilstander, snarere enn å være en øvelse i spekulasjon, faktisk utgjør en skarp analyse av vilkårene for rasjonell tenkning. Boken innledes med å plassere Kants teorier i sammenheng med samtidige diskusjoner om 'appersepsjon', personlig identitet og forholdet mellom objekter og erkjennelse.
