I boken «Leibniz on the Problem of Evil» undersøker Paul Rateau skapelsen og utviklingen av G.W. Leibniz' håndtering av ondskapens problem. Dette skjer fra hans tidligste skrifter helt frem til Essays on Theodicy (1710). Ved å analysere Leibniz' tidlige tanker om hva ondskap er og hvor den stammer fra, avdekker Rateau det dypt originale i Leibniz' senere arbeid og hvilke utfordringer det reiser. Rateau dykker inn i måtene hvorpå Theodicy's teoretiske prosjekt, som integrerer mange disipliner og ulike argumentasjonsstrategier, både informerer og påvirkes av mer praktiske mål - nemlig å rettferdiggjøre slutten på kirkesplittelser mellom katolikker og protestanter, samt å innprege 'ekte fromhet' hos troende. Ved å gi lik oppmerksomhet til både Leibniz' intellektuelle og personlige utvikling, tilbyr Rateau et helhetlig perspektiv på Leibniz' mest gjennomgripende og sofistikerte filosofiske verk. Han viser hvordan den unge Leibniz går fra å antyde at ondskapens forfatter er Gud selv, til senere å forsvare en original teori.
