Hvorfor ville Gustav Mahler (1860-1911), en modernistisk kjempe og såkalt profet for den Nye Musikk, gang på gang forplikte seg til den ærverdige sonate-allegroformen til Mozart og Beethoven? Hvordan kunne en så begavet symfonisk beretter bli tiltrukket av et rammeverk som mange har avvist som foreldet og dramatisk inert? 'Mahler's Symphonic Sonatas' gir et slående nytt perspektiv på dette gamle dilemmaet. Boken tar spørsmålene på alvor for første gang. I stedet for å nedtone Mahlers sonate-konstruksjoner som forstyrrende anachronismer eller uskyldige grunnplaner, argumenterer forfatter Seth Monahan for at Mahler i store deler av sin karriere brukte de indre, målrettede dynamikkene i sonateformen som grunnlag for noen av sine mest gripende symfoniske historier. Monahan avdekker den dypere narrativer/ prosessuelle grammatikken i Mahlers utviklende sonate-korpus, med særlig vekt på resirkuleringen av storslåtte retoriske virkemidler og den konstante koblingen mellom tonal handling og affekt. Boken setter dermed opp en tolkning som åpner for nye innblikk i Mahlers musikalske univers.
