Boken "Monolingual Policies in Multilingual Schools" tar for seg det komplekse landskapet av språkbruk og lærerens rolle i utdanningssystemet. I forskningen på språk i utdanning skiller man gjerne mellom to typer lærere: den kritiske 'endringsagenten', som utfordrer enspråklige politikker ved å oppmuntre elevene til å bruke ikke-kurrikulære språk i klassen, og den konservative 'statstjeneren', som følger en enspråklig ideologi. Mens disse typer lærere gir et nyttig perspektiv i arbeidet med å fremme flerspråklige utdanningspolitikker, etterlater de mye av hverdagslig adferd uutforsket. Den kritiske og konservative tilnærmingen til lærere utfordrer oss til å enten rose eller kritisere dem, noe som fører til motstridende forklaringer. Kritiske lærere synes å ha unngått en ideologi som deres konservative kolleger er helt blinde for. Jürgen Jaspers argumenterer for at en mer nyansert forståelse av lærerens atferd er avgjørende for å kunne forklare hvordan lærere manøvrerer i spennet mellom myndighetenes forventninger, som bestemmer deres lønn, og elevernes behov, som de ønsker å støtte.
