Kunsttyveri har historisk sett vært en sentral del av nazistenes ekspropriasjon, både under det tredje riket og i okkuperte områder. Etter krigen bidro de berømte Monuments Men (og kvinner) til å gjenvinne flere hundre tusen kunstverk fra de tyske lagrene, som ofte var plassert i kirker, slott og saltgruver. Kjente restitusjonssaker, som den strålende maleriet av Gustav Klimt som ble omtalt i filmen ‘Woman in Gold’, viser den varige arven av nazistenes tyveri innen kunstverdenen i dag. Men hva skjedde med kunsten som aldri ble returnert til sine rettmessige eiere? I Frankrike, Belgia og Nederland beslagla de postkrigs myndighetene de mest ettertraktede, uoppklarte verkene for utstilling på kunstmuseer, ambassader, ministerier og andre offentlige bygninger. I tråd med tidens normer for kulturell eiendom opprettet myndighetene forvaltninger over de uavklarte stykkene, uten å bruke arkivene de hadde tilgjengelig for å gjennomføre grundig proveniensforskning. Denne politikken forlengte disposisjonen av verk som riktignok verken hadde fått tilbakeført eller anerkjent.
