Den indiske filosofen Acharya Nagarjuna (ca. 150-250 e.Kr.) regnes som grunnleggeren av Madhyamaka (Den midterste vei) skolen innen Mahayana-buddhismen, og han er ansett som en av de mest innflytelsesrike buddhistiske tenkere etter Buddha selv. Faktisk omtales Nagarjuna i tibetansk og østasiatisk tradisjon ofte som 'den andre Buddha'. Hans viktigste bidrag til buddhistisk tenkning ligger i videreutviklingen av konseptet sunyata, ofte oversatt til 'tomhet'. For Nagarjuna er alle fenomener uten svabhava, noe som betyr 'egen natur' eller 'selv-natur', og derfor har de ingen underliggende essens. I denne boken presenterer Jan Westerhoff en systematisk redegjørelse for Nagarjunas filosofiske posisjon. Westerhoff plasserer Nagarjuna innenfor hans eget filosofiske kontekst, men han nøler ikke med å vise at problemstillingene innen indisk og tibetansk buddhistisk filosofi har familiære likhetstrekk med spørsmål som finnes i europeisk filosofi.
