Boken 'Our Least Important Asset' gir en dypgående og innsiktsfull analyse av det moderne arbeidslivet og hvordan ansatte forvaltes. I dag ser vi at en ny tilnærming er drevet av særegenhetene i finansregnskapet, noe som ofte går på bekostning av de ansatte og organisasjonens langsiktige suksess. Reallønnene har stagnert eller falt for de fleste arbeidstakere, usikkerheten rundt jobbtrygghet har økt, og pensjonsinntekter er blitt mer usikre. Arbeidstidene for hvitkragede ansatte har steget jevnt, mulighetene for karriereutvikling har blitt færre, og det finnes et økende bevis for de negative helsekonsekvensene av arbeidsstress. Men hvorfor har arbeidsforholdene blitt så mye dårligere? Peter Cappelli argumenterer for at disse problemene ikke skyldes selskapers forsøk på kostnadseffektivitet, men snarere er et resultat av logikken i finansregnskapet—den som avgjør om en bedrift maksimerer verdien for aksjonærene—og dens grunnleggende svakheter i håndteringen av menneskelig kapital. Finansregnskapet betrakter kostnader knyttet til ansatte som faste kostnader som ikke kan reduseres, og tar ikke hensyn til de skjulte kostnadene ved arbeidsstyrken.
