I boken "Postbop Jazz in the 1960s" undersøkes innovasjoner innen postbop jazz-komposisjoner som fant sted på flere områder, inkludert harmoni, form og melodi. Komponister innen postbop-jazz, som Wayne Shorter, Herbie Hancock og Chick Corea, brøt med tidligere tonale jazztradisjoner. Deres verk representerte et klart skifte fra teknikkene som preget jazzstandarder og originale komposisjoner som dominerte smågruppe-repertoaret på 1950-tallet, der fokus var på enkelt-tonale retninger, schematisk 32-takters rammer (i AABA eller ABAC-former) og tonale harmoniske progresjoner. Boken utvikler analytiske tilnærminger gjennom en rekke komposisjoner, som "El Gaucho," "Penelope," "Pinocchio," "Face of the Deep" (Shorter); "King Cobra," "Dolphin Dance," "Jessica" (Hancock); "Windows," "Inner Space," "Song of the Wind" (Corea); samt "We Speak" (Little); "Punjab" (Henderson); og "Beyond All Limits" (Shaw). Disse casestudiene gir innsikt i deres harmoniske syntaks, melodiske og formelle utforminger, samt generelle prinsipper for harmonisk substitusjon.
