Boken "Postcolonial Thought and Social Theory" tar for seg den langvarige motstanden i samfunnsvitenskapen mot idéene innen postkolonial tenkning. Samtidig har forskere innen postkoloniale studier ansett samfunnsvitenskap som en utilstrekkelig disiplin og en del av det intellektuelle problemet knyttet til postkolonial frigjøring, i stedet for en del av løsningen. Denne divergensen er passende, ettersom postkolonial tenkning oppstod fra antikoloniale revolusjoner på 1900-tallet, og har utviklet seg til et viktig felt innen de akademiske humaniora. På motsatt side har sosial teori sin opprinnelse som en intellektuell rettferdiggjørelse for imperiet og har blitt institutionaliserte i samfunnsvitenskapen. Gitt disse avstandene - og til tider direkte motsetninger - er det mulig å forene de to? Boken utforsker de ulikhetene og de fruktbare mulighetene for samhandling mellom disse to distinkte tankesystemene. Den stiller spørsmål ved hvordan de intellektuelt opprørske ideene fra postkoloniale tenkere som Franz Fanon, Amilcar Cabral, Edward Said, Homi Bhabha og Gayatri Spivak kan samhandle med og utfordre tradisjonelle samfunnsvitenskapelige perspektiver.
