Denne samlingen av essays tar for seg en bekymring knyttet til pragmatismens tradisjon, som til nå har hatt begrenset fokus på rettferdighet. Både den klassiske og neo-pragmatistiske tradisjonen har produsert et bemerkelsesverdig begrenset antall skrifter om ideen om rettferdighet. En felles undertone i essaysamlingen er imidlertid at pragmatisk tenkning rummer verdifulle ressurser for å utvikle pragmatistiske teorier om rettferdighet, som kan bidra til å håndtere konkrete urettferdigheter og å engasjere seg med samtidige, rådende liberale teorier om rettferdighet. Til tross for fraværet av tradisjonelt filosofiske teorier om rettferdighet i pragmatismens kanon, viser verkene til mange pragmatister en tydelig sensitivitet og responsivitet overfor urettferdighet. Mange pragmatister har vært og er drevet av en dyp rettferdighetsfølelse – en bevissthet om menneskers lidelse, behovet for å bygge rettferdige institusjoner, samt en søken etter en tolerant og ikke-diskriminerende kultur som anerkjenner alle mennesker som like. Dette belyser et sammenfall av relaterte og gjensidige ideer som individuelt bidrar til et dypere perspektiv på rettferdighetens rolle i samfunnet.
