Intellektuell historie opplever for tiden en bemerkelsesverdig økning i betydning og selvtillit, noe som ikke har vært tilfelle på flere tiår. Likevel er det ironisk at dette feltet, hvis utøvere ofte skryter av sin intellektuelle bevissthet, har sett sitt stjernelys stige samtidig som selvrefleksjonen har avtatt. Få nyere teoretiske utsagn har forsøkt å 'forsvare' intellektuell historie eller forklare hva som gjør praksisen verdifull og metodologisk solid. Til tross for fortidens intense og splittende debatter om intellektuell histories plass innen humaniora, synes ting å ha roet seg. Dagens intellektuelle historikere samarbeider både med hverandre og med kolleger fra andre historiske disipliner. Men det er verdt å merke seg at det for bare en generasjon siden, sto feltet overfor marginalisering - om ikke direkte utryddelse - fra sterke eksterne krefter som satte en slags eksiltilstand i gang, noe som førte til en periode preget av intens teoretisering.
