Fattigdom er ikke bare et resultat av individuelle egenskaper, oppførsel eller evner. Som David Brady viser i sin bok "Rich Democracies, Poor People", er fattigdom i stor grad et resultat av politiske forhold. Brady undersøker hvorfor fattigdom er så dypt forankret i enkelte velstående demokratier, mens det i andre kan sees på som et løsbart problem. Gjennom mer enn tretti års data fra atten ulike land argumenterer han for at variasjonene i fattigdom på tvers av nasjoner og gjennom tid er primært drevet av ulikheter i velferdsstatens generøsitet. Denne boken utfordrer de tradisjonelle synene på fattigdom som en uunngåelig konsekvens av individuelle feil eller samfunnets arbeidsmarkeder og demografi. Brady presenterer en teori om institucionaliserte maktrelasjoner som en alternativ forklaring. Han viser at styrken av koalisjoner for likhet, venstreorienterte politiske grupper og partier, samt de sosiale politikene de klarer å gjennomføre, former omfanget av fattigdom i samfunnet. Der hvor fattigdommen er lav, er likhet en realitet.
