Ritual forstås ofte som en pekepinn mot en essens utenfor selve den ritualistiske handlingen. I denne ambisiøse tverrfaglige studien stilles det imidlertid en overbevisende utfordring til denne tradisjonelle oppfatningen. Forfatterne begynner med å undersøke hvordan den konvensjonelle ideen om ritualer oppstod i utgangspunktet. De plasserer opprinnelsen til denne tankegangen innenfor en post-protestantisk og post-opplysningstidens visjon om ritualhandlinger, som anser ritualer som ren ytre uttrykk for indre tilstander. Forfatterne argumenterer for at denne tilnærmingen er en del av en langt større måte å forholde seg til seg selv og verden på, en tilnærming de betegner som 'ærlighet'. Men ritual er, ifølge dem, det motsatte av ærlighet, ettersom det består av stiliserte, repetitive interaksjoner som konstruerer en 'som om'-verden; en verden av roller, normer, lek og til og med fantasi, snarere enn å peke mot virkeligheten slik den faktisk er. I virkeligheten utgjør dette ritualets store bidrag. Ritualer skaper en delt sosial verden ved å hjelpe oss å navigere mellom ulike mennesker og grupper.
