Mellom sammenbruddet av det vestromerske imperiet på 500-tallet og kollapsen av det østlige imperiet i møte med de arabiske invasjonene på 600-tallet, preget den bemerkelsesverdige perioden under keiser Justinian (527-568) Middelhavsområdet. Han er kjent for sine erobringer i Italia og Nord-Afrika, samt for byggingen av storslåtte monumenter som Hagia Sophia. Justinians regjeringstid var også preget av globale religiøse konflikter innen den kristne verden og utbruddet av en pest som av mange sammenlignes med Svartedauden. For mange historikere er Justinian mye mer enn en anomalie i bysantinsk ambisjon mellom Attila og Muhammad; han er den kausale lenken som binder sammen de to øyeblikkene av romersk imperialt sammenbrudd. Fast bestemt på å snu tapene Roma led på 500-tallet, iverksatte Justinian en aggressiv kampanje til tross for enorme motbakker, ikke minst pesten. Denne boken tilbyr en fundamentalt ny tolkning av hans erobringspolitikk og dens overordnede strategiske effekt.
