I sin monografi innen feministisk filosofi utforsker Heyes sammenhengen mellom begrepet 'normalisering'—som ifølge Foucault representerer en kontrollmekanisme som homogeniserer befolkningen—og den kjønnede kroppen. Ved å trekke på teoriene til Foucault og Wittgenstein argumenterer hun for at det dominerende bildet av selvet—et bilde som forutsetter en 'indre' kjerne av selvet som uttrykkes, enten nøyaktig eller ikke, av den ytre kroppen—skjuler forbindelsen mellom moderne diskurser og praksiser for selvtransformasjon og normaliseringskrefter. Med andre ord kan bilder av selvet holde oss fanget når de leses fra den ytre selv—kroppen—fremfor den indre selv. Vi kan føle behov for å uttrykke vårt indre jeg ved å arbeide med vår ytre kropp for å tilpasse oss. Ved å balansere teori med praktiske eksempler, undersøker hun casestudier som involverer transpersoner, vekttapdietter og kosmetisk kirurgi. I de avsluttende kapitlene tar hun opp den vanskelige problemstillingen rundt hvordan man kan skille mellom disse kompleksitetene.
