På en måneløs natt i januar 1991 vakte en håndfull amerikanske fly oppsikt over Baghdad. For de irakiske luftforsvarssystemene så det ut til at flyene kom fra ingen steder. Deres unike, kantete form, som kunne minne om flygende origami, gjorde dem nærmest usynlige for radar. Hvert fly var over 18 meter langt med en vingespenn på 12 meter, men radarprofilen var ikke større enn en kulelager. Dette var den første omfattende kampbruken av Stealth-teknologi, og det hadde en ødeleggende effekt. I sin nye bok utforsker Peter Westwick historien bak disse flyene, F-117A, bedre kjent som Stealth-jageren, og dens nærstående slektning, B-2, kjent som Stealth-bombeflyet. Utviklingen av Stealth-teknologi strakte seg over flere tiår. Radar har vært i bruk siden 1930-tallet og var avgjørende for de Allierte under andre verdenskrig, hvor amerikansk investering i radar oversteg investeringene i Manhattan-prosjektet. Mens atombomben satte punktum for krigen, er det vanlig oppfatning at radar gjorde det mulig å vinne den. Denne erfaringen førte også til en viktig problemstilling: Hvordan kunne man ytterligere forbedre evnen til å unngå radarsynlighet?
