I andre halvdel av det tiende århundre startet Byzantium en rekke imponerende erobringer, først i sørøst mot araberne, deretter i Bulgaria, og til slutt i de georgiske og armenske områdene. Innen begynnelsen av det ellevte århundre hadde imperiet blitt den mektigste staten i Middelhavet, ikke bare militært, men også økonomisk og demografisk. I løpet av denne perioden ble det også en intellektuell kraft. Imidlertid kom dette imperialistiske prosjektet til en dramatisk slutt femti år senere, som følge av politisk splittelse, dårlig økonomisk styring, og nedlagte nederlag mot seljukene i øst og normannerne i vest. Innen 1081 var ikke bare i Byzants dominans i Sør-Italia, Balkan, Kaukasus, og Nord-Mesopotamia over, men selve eksistensen av Byzantium var truet. Hvordan kunne denne dramatiske transformasjonen skje? Basert på en grundig undersøkelse av relevante kilder gir denne historiske fremstillingen – den første av sitt slag på over et århundre – en ny rekonstruering av de sentrale hendelsene og de avgjørende faktorene som førte til imperiets fall.
