Synkretisme har vært en del av kristendommens historie fra dens tidligste dager, da de første kristne formidlet Jesu arameiske lære på gresk. Begrepet synkretisme beskriver fenomener knyttet til religiøs blanding, og det bærer med seg en rekke konnotasjoner. I den kristne teologien har synkretisme dratt med seg betydelige forandringer i betydningen fra reformasjonen, hvor det først ble sett på som noe positivt, til å bli ansett som en fornærmelse i det tjuende og tjueførste århundre. Ordet har en kompleks historie der det har blitt brukt både som en nøytral beskrivelse, en nedsettende merkelapp, og til og med som en feiring av urfolks handlingsrom. De varierende bruksområdene av synkretisme indikerer de utfordringene som ligger i tolkningen av religiøs blanding, spesielt i lys av rase og åpenbaring. Til tross for at synkretisme er utbredt i flere religiøse tradisjoner, er begrepet ofte dårlig forstått og misforstått. Ross Kane argumenterer for at historien rundt bruken av synkretisme belyser bredere tolkningproblemer, og retter søkelyset mot de forsøkene kristne teologer har gjort for å beskytte kategorien guddommelig åpenbaring fra menneskelig forvrengning.
