Historisk sett har statene feilet i å ta på alvor vold mot kvinner. I respons på denne unnvikelsen har kvinnebevegelsene i flere land krevd at myndighetene må prioritere statlig inngripen i saker som involverer vold mellom intime partnere, seksuell trakassering, voldtekt og seksuelle overgrep, både fra fremmede og nære relasjoner. Slike inngripener har fått forskjellige former, som innføringen av omfattende sivile og strafferettslige lover som regulerer vold i nære relasjoner, voldtekt og seksuelle overgrep, samt seksuell trakassering. Videre har det blitt utviklet sivile besøksforbud og implementert prosedyrer i det strafferettslige systemet for å sikre effektiv inngripen fra politi og påtalemyndighet. Mange land har faktisk vært avhengige av inngripen fra det strafferettslige systemet for å oppfylle kravene under internasjonale menneskerettighetsstandarder, som pålegger statene å forebygge, beskytte mot, retsforfølge, straffe og gi erstatning for vold. Til tross for dette har statene inntatt ulike tilnærminger i sin håndtering av problemet.
