Byen er et paradoksalt rom, som i teorien tilhører alle, men i praksis er utilgjengelig for dem som ikke har råd til de høye prisene på urbane eiendommer. Innenfor disse byrommene finnes offentlige og sosiale goder som veier, politi, kollektivtransport, offentlig utdanning og kultur, som alle er skapt av mange hender og generasjoner. Dessverre er disse godene i hovedsak kun tilgjengelige for dem som kan skaffe seg privat eiendom. Hvorfor skal det være slik? Margaret Kohn argumenterer for at når folk mister tilgangen til de urbane fellesgoder, blir de frarøvet noe de har en legitim rett til - retten til byen. Politisk teori har mye å si om individuelle rettigheter, likhet og omfordeling, men har i stor grad oversett byens betydning. Som svar på dette, vender Kohn seg til en stort sett glemt politisk teori kalt solidarisme for å tolke byen som en form for felleskap. I dette perspektivet er byen en konsentrasjon av verdier skapt av tidligere generasjoner og nåværende innbyggere: gater, plasser og offentlige rom.
