Debatten om emosjonenes moralske status i Kina startet allerede på 400-tallet f.Kr., da tidlige filosofer begynte å ta i bruk psykologiske begreper som sinn (xin), menneskelig natur (xing) og følelser (qing) for å forklare kildene til etisk autoritet og grunnlaget for vår kunnskap om verden. Selv om noen tenkere i denne perioden foreslo at menneskelige følelser og ønsker bare var midlertidige fysiologiske forstyrrelser i sinnet, forårsaket av påvirkningen fra omverdenen, var dette ikke oppfatningen som fikk gjennomslag. Konsensus blant de tenkerne som senere skulle bli anerkjent som grunnleggende skikkelser i de konfucianske og daoistiske filosofiske tradisjonene, var at følelsene representerte den underliggende, disposisjonelle sammensetningen av et menneske, og at de innbar de mønstrede kreftene i selve kosmos. Denne boka utforsker hvorfor følelsene var så sentrale for tidlige tenkere, og hva som sto på spill i denne filosofiske diskursen.
