I det tidlige 11. århundre foreslo den kashmiriske filosofen Abhinavagupta en panenteistisk tilnærming, hvor det guddommelige både er immanent i verden og samtidig transcendent. Dette var hans måte å gjenopprette den materielle verden som noget ekte og konkret. Hans teologi forsto verden, med sine mange innbyggere - fra guder til mennesker og fra insekter til de minste steiner - som en del av utviklingen av en enkelt, bevisst realitet, Siva. Denne bevisste enheten - betegnelsen 'gud' gjør ikke dette fenomenet rettferdighet - har en evne til å velge og handle, og gjennomtrenger alt fra topp til bunn. Som Abhinavagupta uttrykker det: 'Selv ned til en mask, når de utfører sine handlinger, vekker det som skal gjøres først en bevegelse i hjertet.' Hans panenteisme gir et svar på en kjent gåte, en som vi fortsatt må håndtere i dag: Bevissthet er så ulik materie. Hvordan henger egentlig bevisstheten sammen med materien i vår verden? For å sette dette i mer kjente termer fra det 21. århundre: Hvordan henger sinn og materie sammen?
