Vanlige fremstillinger av buddhismen skildrer ofte tradisjonen som åndelig, immateriell og i stor grad uten ritualer. I virkeligheten er kroppen, materien, følelser og kjønn avgjørende for hvordan de fleste buddhister engasjerer seg med sine tradisjoner. I antologien "The Oxford Handbook of Buddhist Practice" blir det gjort et dypdykk i hvordan buddhistisk praksis ikke kan forstås ved å oppdele den i strenge skoler og tradisjoner. I stedet fremheves det hvordan identiteter, både individuelle og kollektive, er gjenstand for forhandling og debatt. Dette verket fungerer som en viktig korrigering til den utbredte misoppfatningen om at buddhistisk praksis utelukkende består av sittende meditasjon, og at ritualiserte aktiviteter ikke er en integrert del av autoritativ buddhistisk praksis. Bidragene i denne håndboken undersøker transformasjonsmålene til praksiser som krever at utøvere beveger seg, gestikulerer og uttrykker følelser på bestemte måter. Videre diskuteres hvordan forfatternes egne kroppslige praksiser er en grunnleggende del av deres forskermetodikk. Gjennom disse essayene belyses kroppens rolle i buddhismen og hvordan denne rollen former utøvelsen av tradisjonen.
