William James var en av de mest sentrale skikkelsene i den intellektuelle utviklingen på slutten av 1800-tallet. Han var med på å grunnlegge den nyfødte vitenskapen om fysiologisk psykologi og produserte en rekke omdiskuterte verk om religiøse opplevelser og etikk knyttet til tro. I tillegg var han med på å stifte pragmatismen innen filosofi, og mot slutten av sitt liv utviklet han en særegen metafysikk som omhandler forholdet mellom sinn og materie, en tankegang som fortsatt har stor innflytelse i dag. Innen filosofien huskes James særlig for sin pragmatisme, som knytter sannhet og mening til praktiske resultater, samt for sin doktrine om vilje til å tro, som forsvarer retten til å tro selv uten bevis i visse tilfeller. Hans banebrytende bidrag til psykologien inkluderer teorien om at følelser er kroppslige endringer som følger av følelsesmessig opphisselse—at 'vi føler oss triste fordi vi gråter, og vi er sinte fordi vi slår' og ikke omvendt. Hans verk 'Varieties of Religious Experience' gir en nærgående innblikk i intense, personlige og ofte heterodokse religiøse erfaringer.
