Boken "The Realness of Things Past" introduserer et nytt paradigme innen historisk praksis. Den stiller spørsmål ved de konvensjonelle måtene vi historiserer erfaringene til ikke-moderne folk, både fra vestlige og ikke-vestlige kulturer, og argumenterer for et alternativ. Forfatteren viser hvordan våre standardiserte analytiske redskaper pålegger moderne, dualistiske metafysiske betingelser på alle ikke-moderne realiteter, noe som gir oss tillatelse til å sammenligne disse realitetene med våre egne moderne ontologiske forpliktelser, og dermed fundamentalt endre innholdet i dem. Resultatet er en praksis som homogeniserer de mange forskjellige måtene å være menneske på i fortiden. For å produsere historier som er mer etisk defensible, filosofisk robuste og historisk meningsfulle, er det nødvendig å ta en ontologisk dreining i vår praksis. Boken arbeider mot å formulere en ikke-dualistisk historisme som gir leserne mulighet til å analysere hver fortidig realitet i henhold til dens egne ontologiske betingelser, som en mer eller mindre autonom verden i seg selv. I denne boken blir det argumentert for dette alternative paradigmet.
