I boken 'The Skeptical Roots of Critique' utforsker Abraham Anderson en kompleks og fascinerende problemstilling som oppstår når Immanuel Kants filosofiske utvikling settes i sammenheng med David Humes skeptisisme. Kant har uttrykt at det var Humes kritikk som først fikk ham til å våkne fra sitt 'dogmatiske søvn', og senere refererer han til 'den firedobbelte antinomi' som en annen faktor i denne vekkjelsen. Hvordan kan Kant ha blitt vekket både av Hume og av antinomiens tenkning? Anderson undersøker denne tilsynelatende motsetningen ved å argumentere for at antinomiens konseptuelle struktur er inspirert av Humes skeptiske tilnærming, som først og fremst retter seg mot metafysikk og teologi. I stedet for å avkrable denne skepsisen, argumenterer Anderson for at Kants 'Kritikk' i stedet kan sees som en dypere utforskning av Humes problemstilling. Gjennom denne analysen viser forfatteren hvordan antinomiens ideer er nært knyttet til Humes skepsis, noe som plasserer Kant i en tradisjon av skepticism, spesielt den antiteologiske skepsisen til Humes lærermester, Pierre Bayle. Likt Humes 'Enquiry' og 'Dialogues', er Kants kritikk en del av opplysningstidens kamp – en motstand mot det 'despotiske' styret av teologisk dogmatikk.
