Revolusjonære, motrevolusjonære og reformatorer over hele verden henviser til demokrati for å rettferdiggjøre sine handlinger. Men når politiske fraksjoner kjemper om retten til å handle i 'folkets' navn, hvem skal da avgjøre? Selv om dette problemet er like gammelt som de store revolusjonene på 1600- og 1700-tallet, viser hendelser fra den arabiske våren til selvstendighetsreferendum at vi i dag knapt er nærmere en løsning. I boken forsvarer Christopher Meckstroth en ny teori om demokratisk legitimitet og forandring som gir et svar. Han forklarer hvorfor kjente synspunkter som identifiserer demokrati med tidløse prinsipper eller institusjoner faller i parapoke når man undersøker demokratisk grunnleggelse og forandring. For å løse problemet, argumenterer han for at vi må flytte fokuset til de historiske betingelsene der borgere arbeider for å definere hva det betyr å ha selvstyre på en demokratisk måte. Den eneste måten å sortere ut tvister uten tro på fremgang, er å vise, på en sokratisk måte, at noen.
