Den tibetanske dødeboken er en av de mest betydningsfulle tekstene i tibetansk buddhisme, ifølge legenden ble den skjult av Padma-Sambhava under hans besøk i Tibet på slutten av det 8. århundre. Denne visdommen ble gjemt i steiner, innsjøer og søyler, da tibetanerne på den tiden anses å ha vært uforberedte for de dype lærdommene den bærer. I dag, i form av den populære tibetanske dødeboken, oppdages og gjenoppdages disse læresetningene stadig av vestlige lesere med ulik bakgrunn, et fenomen som begynte med Oxford-universitetets første utgave av Dr. Evans-Wentzs banebrytende verk i 1927. Selv om boken tradisjonelt brukes som en mottekst for ritualer ved død og døende, omhandler den i realiteten hele opplevelsen av død og gjenfødelse i tre mellomliggende tilstander av eksistens. Dette verket er ikke bare ment for de døde, men fungerer også som en guide for de som lever, og tilfører kunnskap om vitenskapen rundt død og døende, samt troen på livet etter døden.
