I 1868 lovet de samurai-radikale som styrtet den siste shogunen å gjenopprette de gamle og rene japanske tradisjoner. Utenlandske observatører fryktet at Japan ville falle tilbake til voldsom xenofobi. I motsetning til dette tok den nye Meiji-regjeringen en annen kurs. Den kopierte beste praksiser fra hele verden og bygde en kraftfull og moderne japansk nasjon med hjelp fra europeiske og amerikanske rådgivere. Selv om de hedret den japanske fortiden, omfavnet Meiji-regjeringen modig det fremmede og det nye. Hva er forklaringen på dette paradosset? Hvordan kunne revolusjonen i Japan i 1868 være både moderne og tradisjonell, både xenofobisk og kosmopolitisk? 'To Stand with the Nations of the World' utforsker dette paradokset ved å belyse kreftene bak globaliseringen. Meiji-restaureringen var en del av den globale 'lange 1800-tallet', en periode der ambisiøse nasjonalstater som Japan, Storbritannia, Tyskland og USA utfordret de store fleretniske imperiene - som det osmanske, Qing, Romanov og Habsburg. Lederskapet i Japan tok dermed del i en epoke preget av både tradisjon og modernitet.
