Hvorfor beskriver lesere fiktive verdener som om de er virkelige? Hvordan kan visse litterære karakterer oppleves som om de lever et liv utenfor historiene de tilhører? Hva er det som gjør opplevelsen av å lese en roman spesielt tilfredsstillende, og hva går tapt for leseren når denne opplevelsen tar slutt? Siden deres første publisering har realistiske romaner fra det nittende århundre, som Stolthet og fordom og Anna Karenina, inspirert lesere til å beskrive litterære erfaringer som en tilgang til livlige fiktive verdener og til å utvikle vennskap med fiktive karakterer. Denne effekten fortsetter å være sentral i opplevelsen av å lese realistisk fiksjon, samt senere verk i denne tradisjonen. Likevel har evnen til romaner til å fremkalle personer og steder i leserens sinn ofte blitt tatt for gitt, og til og med avvist som et naivt fenomen som er lite verdt kritisk oppmerksomhet. 'When Fiction Feels Real' gir litteraturstudier nye verktøy for å tenke på fenomenologien av lesing ved å bringe inn fortellingen i analysen.
