Kierkegaard's and Heidegger's Analysis of Existence and its Relation to Proclamation

Den anerkjente danske filosofi- og teologiprofessoren K. E. Løgstrup (1905-81) gir en særpreget vurdering og sammenlignende kritikk av to sentrale tenkere i "Kierkegaard's and Heidegger's Analysis of Existence and its Relation to Proclamation" (1950). Løgstrup retter oppmerksomheten mot den sentrale ideen fra Kierkegaard og Heidegger, som hevder at vår individualitet og autentisitet blir truet av 'livet i mengden' eller 'das Man'. Ifølge Løgstrup mener Kierkegaard at den eneste måten å unnslippe mengden på, er gjennom et forhold til et uendelig krav, som han likevel etterlater tomt. Heidegger unngår derimot å tilby noen form for etikk. I sin kritikk av begge filosofer foreslår Løgstrup en etikk som ikke bare er et sett med sosiale regler, men som også er mer substansiell enn Kierkegaards uendelige krav: nemlig kravet om å ta vare på den andre personen hvis liv er satt i dine hender. Denne oppfordringen til å ta vare på den andre personen blir sentral for Løgstrups posisjon i hans mest kjente verk.