Kierkegaards teologi om møte tilbyr en teoretisk ramme som belyser helheten i Kierkegaards 'middelperiode'. I denne perioden, fra 1846 til 1852, analyserer David Lappano Kierkegaards skrifter, hvor den sosialt konstruktive dimensjonen av hans tankegang trer frem. Lappano identifiserer to dialektiske aspekter av religiøsitet, som Kierkegaard selv fremhever: det oppbyggelige og det polemiske. Hvordan disse to aspektene samspiller og kommer til uttrykk i individers liv danner grunnlaget for det som kan betegnes som en Kierkegaardiansk 'sosial praksis'. Forfatteren argumenterer for at spenningen mellom det oppbyggelige og det polemiske kan opprettholdes på en sammenhengende måte i et kommunikativt liv, som også kjennetegner en militær tro. Denne militante tro og livsoppfatning presenteres som en kritisk beskyttelse mot absolutisme, fundamentalisme og intellektuell distanse. Samtidig er den 'militante' individet helt avhengig av oppbyggelse og kritikk, og derfor velger de å ta risikoen ved å møte andre.
