I "La Bête humaine" (1890) utforsker Émile Zola de dypeste og mest skumle aspektene ved menneskelig natur. Boken stiller spørsmålet: Er besittelse og drap dypt inne i den menneskelige sjelen to sider av samme sak? Dette verket, som regnes som en av Zolas mest voldelige og eksplisitte, vever sammen en historie preget av drap, lidenskap og besittelse, samtidig som det gir en medfølende analyse av enkeltindivider som blir drevet av primitive krefter utenfor deres kontroll. Zola anså dette som sitt 'mest gjennomarbeidede' verk. Han gir en levende fremstilling av livet på slutten av det Andre Keiserriket i Frankrike, en tid der samfunnet så ut til å bli kastet inn i fremtiden, lik de nye lokomotivene og jernbanene som ble bygget. Selv om Zola uttrykker håp om at menneskets natur kan utvikle seg gjennom utdanning og gradvis frigjøre seg fra arven av ondskap, minner han oss om at under overflaten av teknologisk fremgang finnes det alltid et dyrisk instinkt. Denne nye oversettelsen fanger Zolas hurtige, men bevisst nøkterne stil, mens introduksjonen og detaljerte notater plasserer romanen i sin sosiale og historiske kontekst.
