Kirken i Jerusalem, kjent som 'mor til alle Guds kirker', har hatt en dyp innflytelse på hele kristendommen, før den gjennomgikk flerekriger og erobringer mellom det åttende og trettende århundre. Den første fasen inkluderte politisk underkastelse under arabisk-islamiske styrker, etterfulgt av fordrivelse av gresk-berettende kristne av korsfarere, og til slutt en rituell assimilering til de ortodokse bysantinerne i Konstantinopel. Alle disse tre forholdene bidro til fenomenet med byzantinisering av Jerusalems liturgi, men det er kun den siste som forklarer hvordan den opprinnelige liturgien ble fullstendig tapt og erstattet av liturgien fra den keiserlige hovedstaden, Konstantinopel. Kildene for denne studien er nyoppdagede manuskripter av Jerusalems liturgiske kalender og lesesystem. Når disse kildene vurderes i sitt historiske kontekst, avdekker de at de ødeleggende hendelsene under den arabiske erobringen i 638 og ødeleggelsen av den Hellige Graven i 1009 ikke hadde så negativ effekt på liturgien som tidligere antatt. Tvert imot bekrefter de at prosessen med byzantinisering var gradvis og lokal i sin karakter.
