I sin nyeste bok tilbyr Russell McCutcheon en skarp kritikk av tradisjonell religionsforskning, med fokus på flere sammenhengende mål. Blant de mest fremtredende er disiplinen Religionshistorie; Mircea Eliade, en av grunnleggerne av den moderne disiplinen; nyere forskning på Eliades liv og politikk; samt samtidige lærebøker om verdensreligioner. McCutcheon analyserer dyktig den ideologiske basisen for argumentet om at 'religion' er et sui generis-fenomen, og viser hvordan dette argumentet har blitt brukt til å konstituere feltets gjenstandsstudium på en måte som er ahistorisk, apolitisk, fetisjert og hellig. Han hevder at denne tilnærmingen har bidratt til å skape avdelinger, jobber og publikasjonsmuligheter for dem som er komfortable med en slik mistenkelig konstruksjon, samtidig som det har etablert en disiplinær etikk preget av en imponerende teoretisk naivitet og en tilhørende forskningskultur. Boken gir også en grundig vurdering av tilgjengelige lærebøker i feltet.
