Boken 'On the Temporality of Emotions' undersøker hvordan mange følelser avtar raskere enn betydningen av grunnene som utløser dem. Når vi tilpasser oss det som skjer rundt oss, opplever vi ofte at sorg avtar raskt, selv om de som har gått bort fortsatt betyr noe for oss. På samme måte kan sinne fordampe, selv om uretten som utløste det forblir uendret. Denne tilpasningen kan synes akseptabel; det ville vært en feil å konstant sørge eller å være uendelig sint. Men hvordan kan denne aksepten rettferdiggjøres, når årsakene til sorg og sinne fortsatt er betydningsfulle? I kontrast til sorg og sinne, som skaper forvirring når de avtar, er det kjærlighet som virket forvirrende på en annen måte: dens vedvarende natur. I sin selvbevissthet er kjærlighet uendelig; når vi elsker noen, ser vi ingen ende på vår kjærlighet. Likevel vet vi at kjærlighet kan ta slutt: hjertesorg, svik fra elskere, og mennesker kan vokse fra hverandre. Innebærer vår selvbevissthet om kjærlighet en feil? Eller kan vi med rimelighet forestille oss at vår kjærlighet varer? Boken argumenterer for at mens sorg...
