Alle som har tilbrakt tid i en organisasjon, vet at dysfunksjonell atferd er utbredt. Konflikter unngås ofte eller presses ned under overflaten i stedet for å bli håndtert åpent. Samtidig dukker de samme argumentene gjerne opp igjen og igjen, nesten ordrett. Territoriekamper pågår over lengre tid uten løsning. Folk nikker enige i møter, for så å løpe ut av rommet for å uttrykke klager til medfølende lyttere i det stille. Det verst tenkelige skjer når folk blir spurt om ting noen gang vil forandre seg; de hever hendene i fortvilelse. De føler seg som ofre fanget i et asyl. Og mange er faktisk fanget. Men det er ikke av en undertrykkende orden eller organisasjonsstruktur som er påført dem. De er ikke ofre. I virkeligheten er folk selv ansvarlige for at status quo er så motstandsdyktig mot endring. Vi er fanget av vår egen atferd. Forskere og praktikere har ofte reflektert over disse spørsmålene, men det er et mysterium. På den ene siden...
