Denne utgaven av Ovids «Metamorphoser» er en betydelig milepæl i den klassiske tekstredaksjonen, og prosjektet har vært under utvikling i nesten et århundre. Tidligere forsøk av D. A. Slater og Franco Munari ble ikke fullført på grunn av manuskripttradisjonens kompleksitet og omfang. R. J. Tarrant bygger videre på det arbeidet som ble gjort av disse og mange andre forskere, og presenterer en tekst som har en bredere manuskriptgrunnlag enn noen tidligere moderne utgave. De tidligste fragmentene og de eldste manuskriptene er nå grundig kollegerte, og for første gang er manuskriptene fra det tolvte århundre fullt utnyttet. Dette har ført til at mange potensielt originale lesninger, som tidligere ble tilskrevet senere manuskripter eller til moderne forskere, nå kan plasseres i hjertet av den middelalderske tradisjonen. Tarrant har vært rausere enn sine forgjengere i å adoptere og dokumentere faglige konjekturer, inkludert flere emendasjoner som ikke har vært publisert tidligere. Når det gjelder interpolerte vers, har Tarrant også gjort betydelige vurderinger, noe som bidrar til en dypere forståelse av verket.
